– Billig og helt nydelig

Første stopp over grensen fra Peru ble Copacabana. Etter to lange netter på nattbusser var vi veldig klare for en seng. Vi booket inn på et hostell for 30 kroner natten sammen med vårt nye reisefølge Nick. En type fra Melbourne vi tok bussen med fra Peru. Til denne prisen forventet vi ikke mye og sengene knirket fra a til å, men litt søvn fikk vi i hvert fall.

Det første vi gjorde dagen etter var å ta på oss poncho og dra til Isla del Sol, en øy som ligger på Titi Caca lake. Heldigvis titter sola frem samtidig som vi ankommer soløyen. Vi hadde en helt fantastisk tur fra nord til sør på øyen. Det skulle ta tre timer, men vi brukte det dobbelte på grunn av min håpløse iPhone 4 og de fem andre kameraene vi skulle ta bilder med. Vi storkoste oss.

Titi Caca lake fra Isla del Sol. Foto: privat
Titi Caca lake fra Isla del Sol. Foto: privat

Vi bodde en natt på øyen og dro neste dag hele veien til La Paz. Nick hadde allerede booket hostell, han skulle bo på Wildrover, så vi bare fulgte med han og fikk oss et firemannsrom. Vi booka for to netter med en gang, noe som fort ble til syv… Vi bodde på rom med Gary og Jack fra England, de mest pratsomme og rastløse gutta jeg har møtt i hele mitt liv. De var helt herlige. Vi ble fort «the four best friends». Mens gutta hadde med seg forskjellige jenter på rommet hver natt, fant vi våre egne måter å ta igjen på, men ingenting kunne bryte vårt vennskap. Vi opplevde mye sammen på denne uken. Vi stod på ski i verdens høyeste skipark på 5340 moh., hadde en ATV og motorcross tour rett utenfor La Paz, syklet ned verdens farligste vei og ikke minst så hadde vi mange hyggelige dager på rommet, aka the penthouse, med øl, cola og Netflix(and chill tydeligvis).

Da vi dessverre måtte bryte med våre to nye bestevenner dro vi avgårde til Cochabamba. En interessant by midt i Bolivia. Her bodde vi i en leilighet over et barnehjem. Vi var her for å besøke et norsk prosjekt som driver med leksehjelp for barn som trenger litt ekstra støtte. I tillegg til dette gir de familiene mat og annet som de skulle trenge. Dette var en veldig spesiell opplevelse. Her igjen ble vår brilliante spansk et lite problem, men heldigvis skaffet de oss en tolk etter dag en(fjo).

image
Motocrosstur og ATV tur i La Paz. Foto: privat

Nå gikk det opp for meg at jeg måtte gjøre noe med dette spanskproblemet. Vi dro til Sucre og jeg gikk fem dager på skole der jeg hadde fire timer spansk om dagen. Gjett om jeg lærte meg en ny setning da: Estoy muy bien. Det svarer man hvis noen spør como estas? Lærerer min var kjempesøt og ville lære meg alt på denne uken. Hodet mitt som jo er lengre på ferie enn til Middelhavet, klarte ikke helt å følge grammatikk-kaoset, men notatblokken min ble proppet i hvert fall.

Etter Sucre gikk turen til Salar de Uyuni. Jeg kan med selvsikkerhet si at dette var desidert min favoritt i hele Bolivia. Ikke bare på grunn av de to førtiåringene som spanderte vin på oss og ble våre nye bestevenner på turen, men vi krysset faktisk en saltflate. Hele dagen kjørte vi på saltet, vi satt på taket, tok morsomme perspektivbilder, spiste lunsj på et hotell laget av salt, og endte dagen med en nydelig solnedgang. Februar er den måneden der flest besøker denne saltflaten, dette på grunn av at det er regntid og det blir et speilbilde av himmelen i det vannet som legger seg over saltet. Det er rett og slett helt fantastisk. Geofysiker Solveig var i himmelen og vi begge fant ut at vi elsket Bolivia. Det er billig og helt nydelig!

Med både nye bestevenner, deathroad og saltflater på kamerarullen var minnekortet fullt og Solveig var nesten på gråten. Heldigvis, reddende engel som jeg er, fant jeg et ubrukt et i lommeboka og vi kunne reise lettet videre til Chile og verdens tørreste ørken!

Author: Pernille Bucher-Johannessen