Buss i Bergen by

Tidligere tok jeg bussen minst to ganger daglig. Gjerne inn og ut av sentrum, og gjerne midt i rush-tiden. Med den bakgrunnen vil jeg derfor kunne gå så langt som å erklære meg selv som en flittig kollektivtransportbruker.

Dette gjorde meg ingenting; snarere tvert imot. Dagens mest fascinerende øyeblikk utspilte seg nemlig som oftest på nettopp bussen.

På vei hjem stiger det du først frykter er Bingobanden på bussen. Samtlige går inn foran, for å betale med mynt. Som en del av menneskesorten over gjennomsnittet bekymret ser du deg rundt for å forsikre deg om at det er nok seter å ta av. Plutselig stormer bakdørmenneskene din nøye opptelte seksjon i fremre del. Du får eldre dame ved siden av deg, og er med det fanget. Bingobanden har i mellomtiden rukket å se seg hjelpeløst rundt. Noen reiser seg selvfølgelig for å oppgi plassene sine, men det er ikke til å unngå at noen må stå. En av de stående er selvfølgelig av typen ”ærlig talt!”, og får øyekontakt med deg. Du får vondt i hjertet, men føler det er litt overtredelse av sittenaboens intimsone hvis du begynner å klarte over henne. Ingen gir opp plassen sin. Du ser hvordan denne ”ærlig talt!”-kvinnen formulerer sitt iltre leserinnlegg i hodet. Du får lyst til å gi flytteordre til din med-ungdom, men ærlig talt! Du er jo norsk…

Dette kaller jeg Madonna-effekten.

En annen ting når eldre mennesker må stå på bussen, er hvor gamle de må være før du kan tilby dem plassen din uten å fornærme dem på det groveste. Erfaringen min tilsier at eldre menn (med visse krykke- eller vektunntak) syns det er helt uakseptabelt at en ung kvinne tilbyr plassen sin. Vi er jo tross alt litt skrøpelige. Kvinner er det litt mer komplisert med. Overrasket? Jeg har vært uheldig å tilby det som med nærmere øyesyn viste seg å være en dame på toppen 45 plassen min, for hun så fryktelig sliten ut. Samtidig har jeg også rødmet av buss-skam da damen som sto ved siden av plassen min viste seg å være 80+ da hun snudde seg. Dette kaller jeg Madonna-effekten. Hvis alle bare kunne sett ut som alderen sin, hadde vi ikke hatt dette problemet.

Det er ikke til å unngå at noen må stå på halv-åttebussene. Og det er ikke til å unngå at det blir køpropp når tolv stykker prøver å presse seg inn en bussdør samtidig. Der har vi nordmenn virkelig noe å lære. Av en eller annen grunn har vi i verdens rikeste land en ekstremt unødvendig førstemann-til-mølla-policy. Her skal det kjempes med nebb og klør, fordi hvor godt du kjemper avgjør om du får stå klistret helt inntil vinduet, eller klistret til personen klistret til vinduet. Det samme gjelder om du står i kø i kassen på Rema. Åpnes en ny kasse, er det uten unntak de helt bakerst som løper dit. Jeg gjorde det senest i dag jeg. Skamløs. Jeg ville jo ikke at isen min skulle smelte.

Men la det være sagt; i en hverdag som består av studier, Grandis og jakten på rabatter, er det himla kjekt i det minste å vinne kampen om en sitteplass på bussen.

Author: Ingvild Tømmervåg