Evig student

Når jeg nå går inn i mitt sjette studieår, er det ikke bare familie og naboer som lurer på når jeg skal se til å komme meg ut i arbeidslivet med begge føtter. Jeg lurer på det selv også.

Hver eneste mai ser jeg så tungt på livet at halvparten av selvmedlidenheten hadde vært for mye. Jeg misunner alle som jobber til fire, som faktisk har fri når de har fri, som får lønn som dekker mer enn husleien på konto og som har feriedager til gode.

Og hva gjør jeg når solfylte mai er over, og de siste eksamenene er avlagt i juni og energioverskuddet er lavere enn saldoen som skriker etter påfyll? Joda. Her kommer sommervikarene! Og så jobber jeg og mange av mine medstudenter sommeren gjennom.

Den optimismen mange kjenner på nyttårsaften, den får jeg så til de grader i forbindelse med første skoledag.

Men så skjer det et eller annet. Juli raser forbi, gjerne med nedbørsrekord sånn som i år, og august åpenbarer seg. Jeg tar min faste ferieuke, og kjenner at det skjer noe rart med meg; Jeg savner plutselig studenttilværelsen!

Jeg savner å være sliten fordi jeg blir flinkere til noe jeg virkelig ønsker å være flink til. Jeg savner å strukturere dagene mine for å rekke alt, og å dele arbeidsplass med så mange av vennene mine. Jeg savner å diskutere pensum som stille går over til å bli en diskusjon om hvilken kantine som har størst middagsporsjoner og hva greia med leppefisk egentlig er.

Så kommer semesterstarten. Og det er overraskende deilig. Den optimismen mange kjenner på nyttårsaften, den får jeg så til de grader i forbindelse med første skoledag. Jeg lager lister og legger planer, det skal skje og sånn skal det bli. Og da misunner jeg ikke lenger de som jobber åtte til fire, spesielt ikke når jeg tar en øl og en øl ekstra til studentpris på en tirsdag.

Og de to gangene i året jeg får denne studentoptimismen, der har du grunnen til at jeg har to år igjen på skolebenken; utsikten til å oppleve denne optimismen tre ganger til.

Samt fire ganger eksamenspessimisme. Men det kan vi snakke om desember.

Author: Ingvild Tømmervåg