Habla Español?

Ecuador er et land jeg ikke hadde hørt alt for mye om før vi bestemte oss for at dette skulle være vårt første stopp på turen. Med spektakulære vulkaner, nydelige øyer og deilige dyr ble det to fantastiske uker i dette landet som startet på de fantastiske Galapagos-øyene.

På flyplassen i Quito møtte vi en tysk jente, Katrin. Hun hadde allerede reist en del rundt i Ecuador og hadde dermed fått mye tips fra folk som allerede hadde vært der. Planløse som vi var fulgte vi med denne spansktalende tyskeren som heldigvis syns vi var ålreit. På bussen og fergen inn til hovedøyen Santa Cruz kom vi i prat med en som het Eric fra New Mexico, Milan fra Nederland og Gyda fra Bergen. Gyda er tilfeldigvis søster til en jeg gikk på videregående med, og kusine med bestevennen til min søster. Herregud så tilfeldig… Dermed var vi plutselig en gjeng som opplevde Galapagos sammen.

Saken fortsetter under bildet.

Foto: Solveig Lie Onstad
Solnedgang fra Isabela. Foto: Solveig Lie Onstad

Både Milan, Gyda og Katrin snakket bra spansk. Vi fant ut at å bli venner med folk som allerede snakker spansk og få de til å prute, prate og bestille ikke var en dum idé. Vi klarte oss derfor meget flott uten å kunne spansk denne første uken.

Øyen Isabela var favoritten min av de øyene vi var på. Her var det en liten havneby med noen restauranter, hosteller og barer rett ved stranden. På grunn av jetlag så våknet vi til soloppgang hver morgen. Det var helt nydelig! Vi hadde et tak på hostellet som gjorde det enkelt å få en fin utsikt.

Høydepunktet for meg på disse øyene var definitivt å snorkle med pingviner(fikk endelig bruk for pingvintrusen min)! De var på jakt og fanget fisk, mens vi svømte ved siden av de. Men pingviner var ikke det eneste vi snorklet med, vi fikk også mulighet til å snorkle med sjøløver, skilpadder, haier og masse annen nydelig fisk. Dyrelivet var bare helt rått. Når solen så begynte å svikte ble det solnedgang etterfulgt av strandbar med bonfire, slackline, happyhour og hyggelig selskap.

Saken fortsetter under bildet.

Foto: Pernille Bucher-Johannessen
Pingvinen Bob pa jakt. Foto: Pernille Bucher-Johannessen

Etter en deilig uke på Galapagos dro vi til Quito, hovedstaden i Ecuador. For å få utsikt over byen dro vi opp med en bane som het Teleferico til 4100 meter over havet. Derfra gikk vi videre til en vulkan, Rucu Pinchincha, på 4696 moh. Det å gå i Andesfjellet er en av de tingene som vi har gledet oss mest til, men at det skulle være så tungt var ganske overraskende. Solveig begynte å angre på lite trening i høst og jeg på all maten som ble konsumert i julen. Vi slet oss oppover, steg for steg og gav høydesyke skylden, så klart. Vi nådde toppen og utsikten var nydelig. På vei nedover møtte vi en danske og en fyr fra Uruguay. Disse kunne begge spansk, så igjen var vi heldig. Hadde vi bare visst hvor vi bodde… De bestilte taxi for oss og Solveig, selvsikker som hun er, sier at vi bor rett ved veien La Ronda. Da vi kommer frem kjenner vi oss ikke igjen, men vi tenker det er sikkert rett rundt hjørnet, vi så jo Jesus-toppen som var utsikten fra hostellet. En time senere med leting, dårlig spansk og en is finner vi hostellet ved Los Ríos…

Saken fortsetter under bildet.

Foto: Privat
Rucu Pinchincha. Foto: Privat

Har du hørt om «The swing at the end of the world»? Det har vi, og det var ikke noe tvil om at her skulle vi dra mens vi befant oss i Baños. Vi møtte to norske jenter og en jente fra Nederland som var like gira. Om dagen er det stappa med folk og man får kun svinge fem ganger på husken. Dette synes vi hørtes relativt kjipt ut. Derfor bestemte vi oss for å dra opp så tidlig som mulig, ja til soloppgangen faktisk, som skulle være 6:19.

Vi kommer opp til husken og inngangen er stengt. Taxisjåføren sa at det var fem minutter til det åpnet. Dette synes ikke vi noe om og bestemte oss i stede for å hoppe over piggtrådgjerdet. Null stress. Med adrenalin i blodet og meget fornøyde glis ble det både mer enn fem svinger, toppløse bilder(beklager, kun for oss) og gærne skrik. Mission completed for Baños og vi drar videre til Cuenca og Peru sammen med nytt reisefølge, Marianne og Elise. De snakker ikke spansk, så vi får se hvor lenge dette vennskapet holder…

Les turens første innlegg her!

Foto: Privat
«The swing at the end of the world» ved La Casa Del Arbol. Foto: Privat

Author: Pernille Bucher-Johannessen