Hvitmalt gjerde

Lørdag 22. august spiller Hvitmalt Gjerde på Kronstad. Vokalist Johannes Fjeldstad lover eksotisk skranglepop-rock for alle pengene. Bandets egen musikksmak består derimot ikke bare av skrangling og surfrock. – Vi hører på det aller meste. De siste bilturene vi har hatt sammen har vi hørt mye på Finn Kalvik sin “Aldri i livet min venn”. Da blir det fort allsang.

Hvitmalt Gjerdes fanskare er stor og variert. Fansen kan på mange måter takke Svisj, som tidligere ble sendt på NRK2, for at Fjeldstad ble inspirert til å lage musikk.

– Husker du Svisj? De sendte mye AC/DC og Nirvana og det var jævlig kult, så da kjøpte jeg en el-gitar. Det var av og til jeg ønsket meg sanger og kommenterte også, men det ble fort veldig dyrt på telefonregningen.

I starten var det nettopp AC/DC- inspirert musikk det gikk i. Også den gangens bandnavn var metalpreget.

Men jeg vet ikke hvordan vi kom på det endelige navnet. Kanskje vi gikk forbi et hvitmalt gjerde?

– På ungdomsskolen het vi mye forskjellig, blant annet Place of independence. Etter hvert fant vi ut at det var kjedelig å spille metal. Da vi gikk over til pop-rock trengte vi en kontrast til metalnavnet. Men jeg vet ikke hvordan vi kom på det endelige navnet. Kanskje vi gikk forbi et hvitmalt gjerde?

Noen av bandets sanger følger dem helt fra tiden på ungdomsskolen, men de er ikke lei av å spille dem av den grunn.

– En av favorittsangene er faktisk Fillip Rygg som vi laget da vi var 16. Det var en av de første sangene som ga oss kicket på å spille musikk. Den følelsen får jeg alltid igjen når jeg spiller den. De eldste sangene prøver vi å øve minst mulig på sånn at det blir digg å spille de live. Den ultimate favorittsangen er nok en av sangene vi ikke har gitt ut enda. Vi jobber nemlig med et nytt album!

Fjeldstad beskriver de to andre bandmedlemmene Håvard Bakke og Sturla Ulvenes Kverneng som fine folk. Sturla er en villmann på trommer og Håvard er klovnen i bandet. Seg selv har han vanskeligere for å beskrive, men svaret han gir på hva som provoserer og gleder han mest her i livet kan gi oss et bilde.

– Provoserer.., sånn mest av alt i hele verden? Jeg er generelt en lite provosert person. Eh, jeg hadde et ord her nå. Sånn type ehh..

Etter ett minutts nøling og nøye ettertanke kommer Fjeldstad frem til et svar.

– Når folk sier noe om noe de ikke har peiling på. Folk som slenger drit på en nedlatende måte.

Nå for tiden øver vi faktisk mer på fotball enn på musikk.

Hva som gleder han virker derimot en hel del enklere å svare på.

-Jeg blir veldig glad av veldig mye! Men det er spesielt deilig rett etter man har spist en god middag og gjort noe kjekt. Halvtimen etter det er jeg ganske glad.

I tillegg til gode middager og kjekke opplevelser er også fotball noe som gleder de tre bandmedlemmene. Etter Fjeldstads engasjement for emnet å dømme kan det virke som dette opptar dem enda mer enn musikken.

– Vi har vårt eget bedriftslag som heter Hvitmalt Gjerde. I går spilte vi mot barnehageansatte og vant 4-1. Om noen uker spille vi mot Bergen fengsel, det blir kult! Nå for tiden øver vi faktisk mer på fotball enn på musikk.

Det er kult når man kjenner at stemningen er bra.

At medlemmene i Hvitmalt Gjerde har tid til bedriftsfotball kan være vanskelig å forestille seg hvis man tar en titt på alle stedene de har spilt. Listen er lang. Med så mange forskjellige spillejobber følger det også mye variert publikum, men hvordan er favorittpublikummet?

– De som tør å vise at de liker musikken vår og har det kjekt. Det er kult når man kjenner at stemningen er bra. Jeg liker best når publikum smiler.

Lørdag er det høgskolestudentene som vil være Hvitmalt Gjerdes publikum. Kronstad er ikke et ukjent lokale for guttene.

– Vi har høye forventninger til lørdag med tanke på at det var god stemning i fjor under åpningen av skolen. Nå spiller vi i tillegg med Team Me, og de er jo veldig populære. Så er det jo alltid god stemning i fadderuker. Dette lover bra.

Med andre ord; på lørdag bør man finne frem swingskoene og Elvis-gliset og gjøre seg klar for en 60-tallsfest uten like.

 

Author: Ingrid Aarekol