KEM É DU?

Av Hilde Lorentzen, student

Helt blankt. Totalt shutdown. Error.

Vennskapet til min nåværende beste venn og roomie ble for åtte år siden innledet med at frøkna sa; ”Dette er tredje gangen du hilser på meg, jeg heter fremdeles Emilie!”.

Sitat slutt. Enough said. Bare å beklage.

De fleste kan kjenne seg igjen i at man glemmer fremmedes navn ved håndhilsing. Som mange andre, blir undertegnede fælt opptatt av å huske (samt klare å uttale) eget navn. Dette er til tross for at dette har vært skrevet i hver eneste barnehageplagg undertegnede har eid, er foreviget på en lite attraktiv keramikkvase på Tertnes barneskole, og ellers er den delen av min identitet som kanskje er blitt eksponert flest ganger i min levetid.

Dog er et navn bare et ord, akkurat som kokong – det er ingen som husker det heller. Det er den øvrige konversasjonen som teller – samtalen. Som et forholdsvis normalt, oppgående individ setter jeg prestisje i min hukommelse. Jeg oppfatter meg selv om en høflig samtalepartner, og jeg vil tørre å påstå at jeg husker et røflig sammendrag av hva nye bekjentskap forteller meg. Studie, studiested, ja – Justin Bieber burde ta seg en snickers, utveksling, bor på Nordnes, venn av venn. Ferdig arbeid.

Senere på kvelden finner du en Jodel om ”Hu sjuke fremmede dama som hadde gjort dypdykk i arkivet” og som i tillegg har fått ydmykende 114 upvotes.

Problemet oppstår når du ikke klarer å skille virkeligheten fra cyberverden. Tilgangen til sosiale medier og andre medier klusser til de kognitive skjemaene. Vi vet for mye om mennesker vi egentlig aldri har møtt. Plutselig står du der foran et tilsynelatende nytt bekjentskap og lirer av deg at vedkommende sitt landsted i Kragerø så fortryllende ut, at familiens nye Gordon Setter var til å spise opp, og at det var imponerende med Stoltzen-tid på 11 minutter og 48 sekunder. I 2011. Senere på kvelden finner du en Jodel om ”Hu sjuke fremmede dama som hadde gjort dypdykk i arkivet” og som at på til har fått ydmykende 114 upvotes.

Når jeg i dag går forbi en ”det-var-noe-kjent-med-han-der”, smiler halvskjevt og nikker som en idiot i forbifarten, så må jeg ikke bare klare å erindre all smalltalk jeg har gjort de siste årene, jeg må også gå gjennom hele forbannet Hippocampus. Ved andre ord betyr det at disse halvkjente trynene kan være alt fra den lokale Bunnpris-karen, han venninnen din stalket på Insta, han som hadde stresskoffert på immatrikuleringen, UEFA-presidenten som ble utestengt, til en C-kjendis i Skal vi Danse eller et byrådsstyremedlem som poppet opp av intet etter kommunevalget.

Summa summarum så har jeg offisielt ikke snøring lenger, og et hvert møte med halvfremmed bekjent er en russisk rulett. Eksempelvis møtte jeg på Bergens kjære Helge Jordal – en legende på Den Nasjonale Scene og ikke minst stemmen til krabben, Sebastian, i Den Lille Havfruen. Som det teaterglade mennesket jeg er så presterte jeg å gi ham mitt største smil og hilse på ham som om vi gikk way back. Stakkars Helge så helt månebedotten ut. Jeg spankulerte videre med den største selvfølgelighet. Han kunne jo vært en grandonkel.

Author: Kontrast1

Kontrast1.no er Høgskolen i Bergen og BTS sitt nye nettmagasin. Vi er her for å bidra til en studenttilværelse verdt å fortelle barnebarna!

Kontrast1

Kontrast1.no er Høgskolen i Bergen og BTS sitt nye nettmagasin. Vi er her for å bidra til en studenttilværelse verdt å fortelle barnebarna!