Når livet blir for stort

Tekst av: Ida Austgulen, student ved Høgskolen i Bergen

Vi kjenner alle til den – denne følelsen som oppstår når livet tidvis føles uhåndterlig. Mange av oss har tenkt tanken – tanken om at livet kanskje ikke er verdt å leve lenger. Men avstanden fra tanke til handling er heldigvis stor. I alle fall for de aller fleste av oss.

I kjølvannet av Verdensdagen for selvmordsforebygging den 10. september har sosiale medier florert av artikler og innlegg som omhandler selvmord. Det snakkes om alvorlige tall, og at man må tørre å bry seg. Dette er vel og bra, men etter en ukes tid har all ståheien gitt seg, og vi har igjen tatt på oss skylappene og sluttet å snakke om en av vår tids vanligste dødsårsaker.

Selvmord er et betydelig samfunnsproblem som fra gammelt av blir forbundet med skam og stigma, noe som fremdeles sitter igjen. Det er vanskelig å snakke om selvmord. Det er vanskelig for den som tenker på å ende sitt eget liv, og det er vanskelig for de pårørende. Hvorfor og hvordan noen kommer til det punktet at de velger å ta sitt eget liv er for mange en gåte, noe det vil forbli dersom vi ikke tar tak. Jeg vil snakke om selvmord. Jeg vil snakke om det til det er snakket ihjel. Jeg vil se at vi bekjemper tabuet, stigmaet og skammen knyttet til selvmord og tanker om selvmord.

Ida Austgulen. Foto: Privat.
Ida Austgulen. Foto: Privat.

Det var ingen enkel avgjørelse da jeg like før sommeren bestemte meg for at jeg skulle dø. Jeg visste at jeg hadde mye å leve for, men den dårlige samvittigheten jeg hadde for de jeg er glad i ble overskygget av lettelse og befrielse. Mørket hadde allerede vokst seg så stort at det virket uhåndterlig og håpløst, og det føltes skremmende riktig å bestemme seg for å avslutte det hele. Datoen ble satt, og planen lagt. Snart skulle det være over.

Det er en myte at det kun er personer med psykiske lidelser som opplever å ha selvmordstanker. Faktum er at vi alle kan komme i situasjoner hvor livet føles for stort. Det kan være den energiske og blide nabogutten, den hyggelige damen i dagligvareforretningen, eller den engasjerte underviseren i favorittfaget ditt som kjemper en kamp få eller ingen kjenner til. Det kan være deg, og det var meg; den tilsynelatende glade jenten du fra tid til annen møter på i gangen, på bussen eller i kantinen.

«Du virker litt unnvikende rundt spørsmål om fremtiden. Har du planer om å ta livet ditt?» var ordene som skulle til for å vende låtens klang. I samtale med en barndomsvenninne fikk jeg mitt livs hittil viktigste spørsmål – spørsmålet som skulle føre til at jeg fikk hjelp til å hjelpe meg selv. Noen så meg, brydde seg, og ønsket å forstå. Plutselig stod jeg ikke lenger alene om byrden.

Mange av oss vil en eller flere ganger i løpet av livet være innom tanken på å avslutte livet for egen hånd, men de færreste av oss vil noensinne snakke om det. Så la oss gjøre akkurat det. La oss snakke om hvordan vi kan bryte ned tabuet. La oss snakke om hvordan vi som medmennesker kan ta initiativ til å gjøre en forskjell for de vi har rundt oss. La oss snakke om hvordan vi for godt kan klare å legge bort skylappene, og sørge for at åpenhet rundt tabubelagte temaer blir normalen. La oss snakke om selvmord til selvmord ikke lenger er vanskelig å snakke om.

Jeg ombestemte meg, og valgte livet – et valg jeg ikke nødvendigvis ville kommet frem til på egenhånd. Jeg var heldig; noen våget å bry seg. Våger du?

Author: Ytringer