Ti år med redsel

Av anonym student. 

Jeg glemmer aldri synet av min panikkslagne lillebror som står i grindsengen i mørket på soverommet sitt og hyler av skrekk, han har tisset seg ut, og i gangen ligger pappa oppå kjæresten sin, de sloss.

Jeg pleide å løfte han ut, sette meg sammen med ham på soveromsgulvet og klemme hardt om ham, mens jeg forsøkte å få han til å høre på meg i stedet for det som foregikk på andre siden av veggen. Noen ganger ble vi hentet av enten pappa eller kjæresten hans med beskjed om at jeg kunne legge meg, at det nå var rolig. Andre ganger ble det avbrutt av politiet, de tok gjerne med seg en av dem, men ingen tok med seg oss.

En av pappas favortittavstraffelser var innelåsning. Dette skjedde stort sett i helger og langferier da det gjerne var da jeg kunne være hos ham. Det kunne være snakk om alt fra å være innlåst en kveld til en hel uke og da fikk vi utdelt et antall toalettbesøk. Når disse var brukt opp måtte vi ordne oss på andre måter og det ble gjerne med å tisse ut vinduet. I disse straffeperiodene skulle vi ligge i sengen, hørte man skritt på gulvet kom pappa springende og han gikk jevnlige vaktrunder for å sjekke at vi ikke leste eller gjorde noe annet mens vi lå der.

På barneskolen gikk jeg mye alene og de få gangene jeg hadde kontakt med andre medelever var det fordi de enten skulle slå meg, sparke meg, forsøke å få huet mitt ned i toalettskålen eller fordi de ropte fæle ting etter meg. Og det å bli mobbet var nesten en slags forbannelse. Man visste at noen alltid ble utpekt som mobbeofre, noen mobbet og resten stod og så på. Man kjørte av og til kampanjer, husker godt da Kjell Magne Bondevik skulle «utslette mobbing», men det fungerte aldri. Jeg var redd i ti år, men jeg var reddere for å være hjemme.

Først på videregående møtte jeg noen som ville hjelpe meg. Han var samfunnsfagslærer og så kjapt at jeg hadde det vanskelig. Han begynte å hente meg ut av undervisningen i andre fag og vi kunne bli sittende på arbeidsrom og grupperom og bare prate, helt til han en dag lurte på om ikke jeg ville ta meg en prat med en psykolog. For meg var det en enorm terskel, fordi vi snakket aldri om vanskelige ting, vi snakket om politikk. Jeg var fælt politisk engasjert og han brukte engasjementet mitt til å komme inn på meg, til å løfte tanken om psykolog.

Etter hvert ble jeg med på å prøve. Han fikset alt, avtalte med psykologen, men jeg turte aldri å gå. Det ble bestilt flere timer, men jeg trakk meg fram dem også, helt til han en dag banken på døren i en mattetime, lurte på om han kunne få låne meg litt og jeg ble med han ned gangen, rundt hjørnet og inn på et arbeidsrom, men vi var ikke alene, det satt en dame der og ventet på oss. Hun var psykolog.

Jeg begynte å leve den dagen. Først i en alder av 16-17 år begynte jeg å leve mitt eget liv, etablere min egen identitet og kjenne på hvem jeg var, ikke hva familien min og omverden fortalte at jeg var. Fordi hørte jeg på dem satt jeg igjen med bare bekmørke ord. Og jeg kan takke denne ene læreren for at jeg i det hele tatt lever og for at jeg i det hele tatt i dag klarer å smile.

Jeg fortalte en gang dette til en kompis som reagerte sterkt og mente at læreren hadde brutt all god skikk. At det å nesten lure meg inn i en samtale med psykolog var å gå for langt, det å ta meg ut av undervisningen på den måten var å gå for langt. Men jeg har hatt en uvanlig oppvekst og det har kanskje trengtes uvanlige metoder for å få meg til å møte den hjelpen. En lærer som faktisk turte å prøve, en lærer som aldri gav meg opp.

Man kan selvfølgelig bruke mye energi på å være sint, sint på de ti årene i grunnskolen, sint på at politiet lot meg være igjen hjemme, sint på at barnevernet aldri reagerte. Og det har gjort mye med meg, enda sliter jeg med å møte mennesker, stole på mennesker og forholde meg til mennesker. Jeg har vanskelig for å holde på venner rett og slett fordi jeg ikke er vant til å ha gode relasjoner. Alt det her blir bedre, sakte men sikkert.

Å være lærer er langt mer enn bare å undervise, kanskje spesielt i grunnskole og videregående. Der mine foreldre sviktet var det en annen voksenperson som etter seksten år tok ansvar og jeg tror ikke han er klar over det, men han reddet livet mitt. 

Author: Kontrast1

Kontrast1.no er Høgskolen i Bergen og BTS sitt nye nettmagasin. Vi er her for å bidra til en studenttilværelse verdt å fortelle barnebarna!

Kontrast1

Kontrast1.no er Høgskolen i Bergen og BTS sitt nye nettmagasin. Vi er her for å bidra til en studenttilværelse verdt å fortelle barnebarna!