To tider i utakt

Mandag 21. september arrangerte Studentersamfunnet i Bergen et møte om effektivisering av omsorgssektoren, med sykepleierstudenter som fremste målgruppe. Invitert som foredragsholder var professor Emerita, Kari Martinsen som rettet kritikk mot helsevesenet.

Thea Valler og Kari Martinsen. Foto: Håvard Grøteid
Thea Valler og Kari Martinsen. Foto: Håvard Grøteide

Martinsen var særlig kritisk til at det blir lagt mindre vekt på pasienten og mer vekt på de oppgaver man er bundet til å utføre som sykepleier. Ida Storehaug var en av dem som deltok på møtet. Hun har jobbet som ufaglært og har selv gjort seg opp noen tanker om tidspress i sykepleieryrket.

– Jeg tenker at den siste verdigheten man har i alderdommen er at man kan sette sine egne grenser. Hvis man ikke har tid til å høre på pasientens ønsker, blir det ofte til at man utøver tvang, sier hun.

Tidspress
Hovedpoenget i Martinsens innlegg handlet om nettopp det at sykepleierne har for lite tid i et prestasjonsdrevet samfunn. Hun legger samtidig vekt på at man må kunne vise skjønn i ulike situasjoner som oppstår. Videre fortsetter hun med å fortelle at skjønnet forutsetter at vi et tilstede, og at det ikke er mulig å vise skjønn hvis man har for lite tid. Etter innlegget blir det lagt opp til en spørsmålrunde, hvor publikum i salen kan stille spørsmål til Martinsen.

Kari Wenche Brunstad har jobbet som sykepleier i hjemmesykepleien i mange år og forteller at det ikke bare er tidspress som er problemet, men også det at i møte med eldre mennesker er det to tider som motstrider hverandre.

– Vi som arbeider på sykehjem er i den hurtige tiden, og pasientene i den langsomme. Da er det to rytmer som kommer i utakt.

Uheldig arbeidskultur og svevende svar
Sykepleierstudent og medlem av Upopkomitéen i Studentersamfunnet i Bergen, Andreas Høvik, som var en av arrangørene av

Kari Martinsen. Foto: Håvard Grøteid
Kari Martinsen. Foto: Håvard Grøteide

møtet, forteller at i mange tilfeller opplever man tidspresset selv om det ikke alltid er tilstede.

– Ofte internaliserer vi tidspresset allerede før vi kommer ut i praksis og lærer at sykepleieryrket er preget av lite tid. Dette skaper en dårlig yrkeskultur. Vi tar ofte nederlaget for gitt.

Martinsen poengterer også dette med at uheldige kulturer vokser frem ved liten grad av tid og selvstendige tanker, men svaret til hva som kan gjøres for å forbedre tingenes tilstand er noe svevende. Hun mener vi må skape rom for fantasi og mulighet til å vise skjønn.

Litt ut i spørsmålsrunden får Martinsen spørsmål fra en statsviter om hun har noen alternative løsninger på hvordan problemet med tidspress kan løses. Martinsen svarer da at det handler mindre om å gi konkrete svar, og mer om å ha en høyttenking om hvordan vi ønsker at det skal være. Altså nok et svevende svar, til mange i salens frustrasjon.

Høvik er derimot enig med Martinsen om at det handler mindre om å finne svar og mer om å dele tanker og ideer med hverandre. Alt i alt konkluderer han med at foredraget sannsynligvis ikke traff alle fordi det kunne oppfattes svært akademisk. Han mener likevel at dette er tanker som er viktig å ta med seg ut i praksis.

– Det hele kan føles litt fjernt for dem som ikke enda har vært ute i praksis, men jeg mener at det er viktig at disse tankene finnes i bakgrunnen. Dette er noe man trenger tid på å bearbeide.

Author: Ingrid Aarekol